Til hovedinnhold

- Vi må tørre snakke mer om psykisk helse

Hele folkehøgskolen ble kjent med sprudlende Tiril. Inni seg hadde hun det ikke like bra. Nå ønsker Tiril større åpenhet om psykisk helse på folkehøgskolene.

– Jeg ble diagnostisert med mild angst og depresjon i sommer. Både jeg og psykologen min trodde det ville hjelpe å dra på folkehøgskole. Komme bort fra miljøet hjemme på Hamar, og oppleve noe helt nytt, forteller Tiril von Rosen.

Derfor skrev hun heller ikke noe spesielt i søknaden hun sendte Voss folkehøgskule. Hun var redd de skulle velge henne bort i søknadsbunken dersom hun fortalte at hun var syk. Tiril kom inn på drømmelinja ekstremsport luft, og de første ukene på skolen ble akkurat som hun hadde håpet på.

– I starten hadde jeg det veldig bra på folkehøgskolen, og følte meg mye bedre enn på lenge. Etter hvert begynte jeg likevel å kjenne at ting kom tilbake. De første symptomene kom i løpet av oktober, og i november fikk jeg angstanfall, forklarer hun.

Internatleder Bodil og Tiril på tunet utenfor Voss folkehøgskule

I løpet av året på Voss folkehøgskule har Tiril fått et nært forhold til internatleder Bodil.

– Vær ærlig i søknaden

To medelever så henne denne dagen, og ba henne snakke med internatleder Bodil. Hun vil kunne hjelpe deg videre.

– Da Tiril først kom til meg og spurte om hjelp tenkte jeg «hæ, du?». Jeg hadde bare sett den sprudlende versjonen, og visste ikke at hun hadde det vanskelig, sier internatleder Bodil Jansen.

Hun skulle ønske elevene opplevde det enklere å være åpne og ærlige i en søknad, og understreker at sykdom ikke skal være noe hinder i å få skoleplass.

– Min første reaksjon når jeg leser om psykiske problemer i en søknad vil heller være «deg ønsker jeg å hjelpe». Ingen skal bli valgt bort hos oss dersom de er ærlige i en søknad, snarere tvert imot. Hvis vi vet om det allerede før skolestart, er det mye enklere å hjelpe gjennom gode samtaler allerede fra dag én, sier hun.

I ettertid tror også Tiril det hadde vært enklere å være åpen fra starten.

– Da jeg kom til Bodil fikk jeg raskt hjelp. Allerede dagen etter fikk jeg time hos en psykiatrisk sykepleier i kommunen. Hun fulgte meg opp til jeg fikk ny time hos DPS. Det tok ikke to uker engang før jeg kom dit, sier Tiril.

– Jeg hadde aldri trodd at ting kunne gå så fort.

Tiril og medelev med fallskjerm, på bakken. Begge ler

Stort sett er det den sprudlende Tiril som møter resten av skolen. Da kan tunge dager bli vanskelige, hvis ingen andre vet hvordan hun har det.

Les mer om Voss folkehøgskule

Støtte hos lærerne

Etter hvert som Tiril kom i gang med behandling, snakket hun også med flere på folkehøgskolen om hvordan hun hadde det. De første som fikk beskjed var linjelærerne.

– Det ble mye enklere når lærerne visste om hvordan jeg hadde det. Vi begynte hver uke med en gjennomgang av hva som står på planen for klassen. Hva tror jeg at jeg klarer være med på, og hva blir vanskelig, forklarer Tiril.

Merker hun at hun har en dårlig dag, er det også enkelt å sende lærerne en melding om at hun trenger ta det litt med ro.

– Jeg får lov til å ta på håndbrekket og gjøre ting i mitt tempo. Det er til stor hjelp for meg! Samtidig skal jeg pushe meg selv litt. Jeg pleier alltid stå opp og prøve gjennomføre, sier hun.

Følelsen av adrenalin og angst ligner litt, og linjevalget til Tiril har ikke gjort det helt enkelt for henne. Mens andre opplever «kick» av et hopp, må Tiril bruke tid på å forklare kroppen at dette er en positiv følelse – ikke angst.

– Mens andre kanskje tar 15 speedride-hopp på en dag, orker jeg to. Jeg gråter når jeg kommer ned, og bruker lang tid på å bearbeide følelsene mine, sier hun.

– Du må tenke på hvert hopp som en seier, støtter Bodil.

– Hvor mange hopp du gjør på en dag er ikke noe mål på om du er bra eller dårlig. Lærerne dine har tre ting i fokus: sikkerhet, sikkerhet og sikkerhet. Husk at de aldri lar deg hoppe om du er dårlig. De ser deg, og de kjenner deg!

Paraglider, skjerm i lufta, klar for hopp

Følelsen av angst og adrenalin ligner, og Tiril har jobbet mye med seg selv for å gjennomføre aktivitetene på luftsportlinja.

Les også: – For meg ble folkehøgskolen en øyeåpner

Enklere når flere vet

Det vanskeligste med en usynlig sykdom er at de rundt deg ikke kan se på deg at noe er galt. For Tiril har mye av det sosiale på folkehøgskolen vært en utfordring.

– Mye folk, mye støy og bråk blir forsterket med depresjon. Å være i matsalen under måltider kan derfor være utfordrende for meg på tunge dager. Da vil jeg bare ut derfra og gå på rommet mitt, forklarer Tiril.

For de som sitter rundt kan hun da oppleves som brå og mutt. De forstår ikke hvorfor hun har så dårlig tid.

– Det blir noe helt annet når folk vet hvordan jeg har det. Etter hvert som jeg har åpnet meg for flere har jeg bare møtt forståelse, sier hun.

Klassebilde luftsport Voss folkehøgskule smil og armer i været

Det har vært enklere for Tiril i hverdagen når flere på folkehøgskolen vet hvordan hun har det.

En av de første hun måtte snakke med var romvenninnen.

– Jeg trekker meg unna og blir mindre sosial når jeg har vanskelige dager. Da holder jeg meg også mer på rommet mitt. Romvenninna mi trengte derfor få vite hvorfor jeg var der inne så mye, sier Tiril.

– Jeg var veldig usikker på hvordan hun skulle reagere, men det var godt å få sagt det. Hun ga meg en klem og sa hun var stolt av at jeg turte fortelle henne hvordan jeg hadde det.

Åpenheten har gjort det enklere for jentene å dele rom. Tiril opplever at det er greit å være stille når hun trenger det, samtidig som hun også må ta hensyn.

– Det å lage gode romregler sammen er noe jeg maser mye på med elevene i starten av året. Det skal være lov å si at man trenger litt tid for seg selv, også når man deler rom, sier Bodil.

– På tunge dager er det lett å bare bli liggende i senga. Man orker ikke rydde, orker ikke dusje. Når jeg deler rom med noen vet jeg at jeg må gjøre noe av dette. Jeg må også ta hensyn. Det tror jeg er sunt, sier Tiril.

Les også: – Man ser andre sider av folk ved å bo sammen

Ønsker mer åpenhet

For Tiril er det veldig stor forskjell på dagene. På en god dag vil hun være med på alt, sprudler og er veldig sosial. På tunge dager er det best å holde senga.

– Ingen ser på meg at jeg er syk. Det er nok det aller vanskeligste, sier Tiril.

– Flere jeg har snakket med om sykdommen sier de har hørt mye om depresjon, men at det ikke var sånn de hadde sett for seg at det var. De refererer gjerne til bloggere som har snakket om det på en helt annen måte.

Tiril med henda i været, toopptur, vinter

Selv om det har vært noen tunge dager, er Tiril sikker på at det også har kommet mye godt ut av året på folkehøgskolen.

Det viktigste Bodil har sagt til henne er at sykdommen ikke er noe å skamme seg over.

– Jeg synes det er så trist når Tiril og andre tenker at dette er noe de må fikse selv. Er det noe fysisk som feiler en, går man alltid til legen. Det burde være akkurat på samme måte med psykisk helse, sier Bodil.

– Jeg heier på alle som tør sette ord på hvordan de har det. En sykdom er aldri noe å skamme seg over!

I løpet av skoleåret har hun hatt over 20 elever innom seg til samtaler. Det kan være stort eller smått, men flere sliter med ulike ting. Av en elevflokk på 117 er det ganske mange.

– Alle har hver sin personlighet. Åpenhet løser mye på en folkehøgskole. Det gir andre en forklaring og mulighet til å forstå hvorfor vi oppfører oss som vi gjør, sier Bodil.

Snakk med noen!

Når alle snakker om folkehøgskolen som «fantastisk» og «det beste året i sitt liv», er det ikke så enkelt å være den som sliter. Bodil og Tiril ønsker å få frem at flere enn du tror kan ha vanskelige perioder. Det er lov å si ifra når noe blir tøft.

– Jeg tror at jo lenger du holder psykiske problemer for deg selv på en folkehøgskole, jo vanskeligere blir det. Om du ikke klarer sette ord på det vil du til slutt oppleve å gå på en smell, sier Bodil.

– Det kan være godt å tenke at man på folkehøgskolen starter med blanke ark. Her er det ingen som kjenner bakgrunnen min, og jeg kan få være den jeg vil være, sier Tiril.

Tiril med fallskjermen, på bakken etter et hopp

Året har lært Tiril at det hjelper å snakke med noen. I dag skulle hun ønske hun hadde turt nevne egen sykdom i søknaden til folkehøgskolen.

– Likevel skulle jeg nok nå ønske at jeg hadde skrevet mer om meg selv i søknaden min. Da ville det også vært enklere å snakke med noen når jeg kom på skolen.

– Det er mange måter å få «det beste året» på. Alle elever kommer til skolen med ulike forutsetninger og forskjellige behov, sier Bodil.

For mange kan det være en seier bare å ha snakket med noen, og turt å sette ord på det som er vanskelig.

– Jeg tror nok også du, Tiril, vil se tilbake på folkehøgskoleåret ditt som et år du vokste, og som det kom mye godt ut av!

Les mer om Voss folkehøgskule
519

Kommentarer