Karrieren startet med brudd i kneet – og folkehøgskole

Siden september har Andreas Hoff stått på scenen på Folketeateret flere kvelder i uka, i rollen som Enjolas i «Les Miserables». Når siste forestilling spilles 18.mars har det vært utsolgt hver eneste kveld. Nesten 110 ganger.

– Man får tenning og energi av så mye mennesker. Det er litt uvirkelig at 1400 har sett forestillingen hver kveld, smiler han, og innrømmer at det går mye i ingefær og te om dagen.

Sliten blir man av så mange forestillinger, men ikke lei. Anmeldelsene er strålende, og for Andreas går det slag i slag fremover. Til høsten blir han å se i «the Phantom of the Opera» på samme scene, når musikalen for første gang settes opp på norsk.

Fra forestillingen «Les Miserables». Foto Fredrik Arff.

– Det blir utrolig morsomt, sier Andreas, som gleder seg til å være en del av ensemblet.

– Stor tilfeldighet

Veien til scenen derimot var alt annet enn planlagt. Etter videregående var han usikker på hva han ville videre. Han hadde gått mediefag, og vurderte journalistikk. Først ville han bare gjøre noe helt annet! En kompis hadde gått på Hurdal Verk folkehøgskole året før, og anbefalte det videre. Andreas elsket sport, og tenkte at et år på linja idrett/ball måtte være perfekt. Sommeren 2006 var han mer enn klar for å starte folkehøgskoleåret, det var bare et hinder på veien.

– Dette er vel noe man kan kalle tilfeldigheter i livet. I løpet av sommeren begynte jeg nemlig å spille fotball for et 6.divisjonslag hjemme i Porsgrunn, og allerede på første trening skadet jeg meg, forteller Andreas.

Det viste seg at han hadde brukket kneet, og folkehøgskoleåret hang i en tynn tråd.

– Det var helt krise. Kneet ble ikke bra, og jeg kunne verken trene eller spille ball. Hva skulle jeg gjøre da? sier han.

Fortvilet ringte han skolen for å si fra seg plassen. Rektor fikk han derimot på andre tanker, og overtalte han til å starte på musikklinja i stedet. Dit kunne han komme med ødelagt kne.

– Jeg tror jenteandelen på skolen var ganske høy det året, og de ville nok beholde de guttene som hadde søkt. For meg var det også greit. Jeg ville jo gå på folkehøgskole, og jeg hadde både sunget i kor og spilt i band tidligere, forteller Andreas.

I snart 7 måneder har Les Miserables spilt for fulle hus på Folketeateret i Oslo.

Les mer om musikk på folkehøgskole 

Noter og begravelser

Dermed ble han én av ni musikkelever i klassen til Bodil Lotterud. Selv hadde han aldri tenkt tanken om å satse på musikk, og folkehøgskoleåret ga han det aller første møtet med noter. Han forelsket seg i pianospill, og kunne gjerne sitte langt utover kveldene og øve for seg selv.

– På konserter og møter vi sang på fikk jeg fort en solistrolle. Jeg visste vel at jeg kunne synge ganske greit, men her fikk jeg muligheten til å prøve meg. Gradvis skjønte jeg kanskje mer og mer at jeg hadde en musikkdrøm i meg, forteller Andreas.

Han beskriver det på samme måte som når små fotballgutter ser for seg et liv som proffspiller for Real Madrid eller Manchester United. En drøm, noe de aller færreste får til.

Spesielt en kveld på folkehøgskolen har satt spor. Andreas sitter i skolens turnébil sammen med lærer Bodil. De er tilbake på skolen etter å ha holdt konsert et sted, og de andre elevene har gått inn. Forsiktig sier han høyt at han kunne tenke seg å gjøre dette mer, kanskje jobbe med musikk.

– Du skal få et dårlig råd av meg: Begynn å synge i begravelser. For de pengene du tjener skal du ta sangtimer, sier Bodil.

Både lærer og elev satte pris på å sees igjen etter forestilling. 
– Hadde det ikke vært for Bodil, så hadde jeg aldri stått her, sier Andreas Hoff.

Råd blir til operasanger

Folkehøgskoleåret rundes av, og Andreas tenker ikke så mye mer på rådet. Han drar til Oslo for å ta noen fag, men opplever en personlig krise og flytter ganske fort hjem igjen til Porsgrunn. Når ting blir lysere kommer han på rådet han fikk av Bodil. Selv om han ikke begynner å synge i begravelser kan han kanskje ta sangtimer? Som tenkt så gjort. Hos operasanger Anders Vangen går han i halvannet år, i godt selskap av blant annet brødrene Emil og Didrik Solli-Tangen.

– Jeg visste det ikke da, men folkehøgskoleåret mitt ble virkelig starten på noe for meg. Det var det som gjorde at jeg turte å ta steget, sier Andreas.

Han kommer inn på Baratt Due musikkinstitutt, og etter en bachelor i sang går han videre til Operahøgskolen. Parallelt jobber han selv med musikalrepertoar, og som ferdigutdannet er det denne sjangeren som frister mest. Her får han bruke seg selv mer som skuespiller.

– Samtalen min med Bodil var nok noe man kan kalle et livsdefinerende øyeblikk. Et aldri så dårlig råd kan vise seg å få effekt, smiler Andreas.

Stort var det derfor da Bodil og flere andre ansatte på Hurdal Verk folkehøgskole i høst kom til Folketeateret for å se Andreas på scenen. Etter forestilling ble klemmene mange – og lange.

– Det var veldig spesielt å se dem igjen alle sammen, og stort at de kom for å se på meg. Jeg ble både stolt og rørt, sier Andreas. Sterkest var samtalen med Bodil etterpå.

– Jeg fortalte henne at hadde det ikke vært for henne, så hadde jeg aldri stått her, sier han. Det ble et sterkt øyeblikk for både lærer og elev.

Ansatte på Hurdal Verk folkehøgskole syntes det var stas å se igjen sin tidligere elev. Denne gangen på scenen!

Folkehøgskole passer for alle

– Jeg opplevde å få bruke folkehøgskoleåret mitt akkurat som jeg ville, selv om det ble alt annet enn det jeg hadde sett for meg, sier Andreas. Så fort kneskaden kom seg var han med og spilte fotball så ofte han hadde lyst.

– Selv om man velger én linje, er man på ingen måte låst til å holde på med bare det. Noe av det fineste med folkehøgskolen er nettopp muligheten til å kunne kombinere ulike interesser hvis du har lyst, sier han.

Det Andreas grudde seg mest til før skolestart var det å skulle dele rom med noen andre. Han kom likevel frem til at det måtte være en del av greia hvis han først skulle gå på folkehøgskole. Romkameraten viste seg å være en hiphoper fra Minnesota.

– Vi var kanskje så forskjellig som det går an å være, men likevel så funket det veldig bra. Vi hadde det helt topp sammen, forklarer han, og angrer ikke et sekund på at han valgte dobbeltrom.

Les også: Slik er det å bo på dobbeltrom

– Noe av det sunneste du kan gjøre er å tre ut av den komfortsonen tror jeg. Skal du studere senere er det stor sannsynlighet for at du ender opp i et eller annet kollektiv. Da er det en stor fordel å ha testet det ut på folkehøgskole, sier Andreas.

Skal han beskrive folkehøgskoleåret sitt ender det fort opp i klisjeer, uansett hvor mye han prøver å unngå nettopp det.

– Man utvikler seg mye som menneske et slikt år, lærer mye om seg selv og blir mer voksen. Det er en klisjé, og jeg vet det, men det er virkelig sant, sier han.

Og fortsetter:

– Til 18-åringen som lurer på hvorfor han skal utvikle seg som menneske har jeg bare en ting å si: Om ti år kommer du til å forstå hva jeg mente, og da vil du si akkurat det samme, smiler Andreas.

– Jeg fikk bruke meg selv på alle måter på folkehøgskolen, på både godt og vondt. Har du aldri vært utenfor komfortsonen, vet du heller ikke hva det er. Det anbefales!