Til hovedinnhold

- Vi hadde ikke hatt det samme søskenforholdet uten Ål folkehøgskole

Da Alexander var tre år fant legene ut at han var døv. Storesøster Kathrine ble nysgjerrig på tegnspråk, og ville lære seg å snakke best mulig med broren. Et kurs på Ål folkehøgskole skulle få stor betydning.

– Jeg var 13 år da Alexander ble født. Det tok nok litt tid før vi oppdaget at noe ikke helt var som det skulle. Han skrek mye husker jeg, og skjønte ikke de beskjedene han fikk, forteller Kathrine Kvalheim Osnes.

Alexander var gjennom mye testing og sykehusbesøk de første årene, uten resultat. Først da han var tre år oppdaget legene at han var døv.

– Familien syntes nok det var en trist beskjed å få, men jeg så heller på det som litt kult. Nå fikk jeg en sjanse til å lære meg tegnspråk! Jeg var nok en naiv 16-åring, for jeg så ingen utfordringer. For meg var dette noe nytt, noe spennende, sier Kathrine.

– Det eneste jeg hadde sett av tegnspråk var på barne-tv. Nå kunne jeg ikke vente med å lære meg mer.

 

Alexander Kvalheim Kathrine Kvalheim Osnes

Alexander og Kathrine har et helt spesielt søskenforhold, mye takket være Ål folkehøgskole. Foto: Kristian Paulsen

Første møte med Ål folkehøgskole

Hun lånte bøker på biblioteket, og var med i barnehagen da ansatte der ble kurset. Bosatt på et lite sted i Sogn og Fjordane var det ellers få personer i kommunen med tegnspråkkompetanse.

– Alexander ble en helt annen gutt med en gang han lærte tegnspråk. Han ble blidere, og sugde til seg nye tegn som en svamp. Endelig fikk han tilgang på et språk han kunne mestre. Det var så fint å få være med på, sier Kathrine.

Selv kunne hun nesten ikke lære fort nok. Men hvor? På slutten av 90-tallet var det ingenting om het Youtube, og de få læringsprogrammene de fikk låne på CD-rom var ganske dårlige. Å lese tegn i en bok er heller ikke det samme som å få det fysisk forklart.

– Mamma og pappa fikk flere uker med kursing og tegnspråkopplæring, spredd utover flere år. Jeg ble med en uke de var på Ål folkehøgskole. For meg ble det besøket helt avgjørende, sier Kathrine.

For første gang kom hun inn i verden hvor hun skilte seg ut. Her foregikk alt på tegnspråk, og det var hun som var annerledes. Hun som ikke forstod alt som ble sagt.

– Å komme til Ål folkehøgskole var som å komme til døveverden. Det var utrolig fascinerende! Alle snakket tegnspråk, både kokker, vaktmester og lærere, sier Kathrine.

– På samme måte som man reiser til Frankrike for å lære fransk, skjønte jeg at man må til Ål for å lære tegnspråk.

 Les mer om Ål folkehøgskole

Mer folkehøgskole

Det korte kurset på Ål ga mersmak. Da Kathrine fikk forklart at stedet også var en folkehøgskole, var hun ikke i tvil om hvor hun skulle etter videregående. I mellomtiden fikk hun laget et eget valgfag på skolen hvor hun jobbet med å lære seg tegnspråk. Hun reiste til Bergen for å være i en døvebarnehage, og arrangerte kurs for medelever.

– For meg handler det om å gjøre tegnspråk lett tilgjengelig for den som vil lære litt. Vi hørende har mulighet til å lære oss tegn, til å kommunisere bedre med døve og hørselshemmede. Det koster oss ingenting, bare litt innsats. Samtidig betyr det enormt for dem om vi prøver, sier hun.

Det ble også mottoet hennes gjennom et år på Ål folkehøgskole, og senere jobb som døvetolk og lærer. Hun startet opp instagramkontoen «Et tegn om dagen», nettopp for å gjøre språket mer tilgjengelig. I dag underviser hun i tegnspråk på en ungdomsskole i Måløy.

– At Alexander er døv, er en del av hans identitet. For meg har det hele tiden vært viktig å akseptere det. Jeg ville lære meg tegnspråk for å få et sterkere bånd til ham, sier hun.

Alexander Kvalheim Kathrine Kvalheim Osnes taco

Alexander studerer i Bergen, og gleder seg hver gang storesøster Kathrine kommer på besøk til studentkollektivet.

Kathrine er heller ikke i tvil om rollen Ål folkehøgskole har hatt for søskenforholdet.

– Det er klart at Alexander og jeg har en helt egen relasjon siden jeg har studert så mye. Vi kan ha mye dypere samtaler enn han kanskje har med andre familiemedlemmer. Det ville for eksempel vært kunstig å skrive lapper med et samme og sende mellom oss, sier hun.

– Jeg lærte mye om hans opplevelse av verden i mitt første møte med Ål folkehøgskole. Der var det jeg som skilte meg ut, jeg som ikke forsto alt som ble sagt. Det tror jeg flere hørende kunne hatt godt av å oppleve, sier hun.

 Les også: Den unike folkehøgskolen

Lærer av hverandre

Alexander Kvalheim nikker ivrig til mye av det Kathrine forteller. Han kan lese på lepper og kommunisere med hørende, men det er slitsomt. For han betyr det mye med en storesøster som brenner for tegnspråk.

– Det er vanskelig å sette ord på hvor mye det har betydd for meg at Kathrine har studert tegnspråk. Spesielt i oppveksten var det nyttig. Jeg husker godt da jeg var liten og Kathrine kom hjem på besøk, både fra folkehøgskolen og fra studier. Jeg var så fascinert og lærte mange nye ord og tegn, sier han.

I dag er rollene snudd. Nå er det Alexander som holder henne oppdatert, og lærer henne nye tegn. Han går lektorutdanning i nordisk ved i Universitetet i Bergen, og gleder seg over hver gang søsteren kommer på besøk til studentkollektivet.

Også for han har folkehøgskolen betydd mye. Gjennom hele barndommen har han reist på kurs og leirer på Ål. Her fant han venner og egen identitet. Nå drar han ofte tilbake som leder på ungdomsarrangementer.

– Fra første gang jeg kom til Ål følte jeg meg hjemme. Det var min verden, mitt språk. Helt fantastisk! sier han.

Alexander Kvalheim Kathrine Kvalheim Osnes Fløyen Bergen

På besøk i Bergen blir det ofte turer og kafébesøk på søsknene. – Det er vanskelig å sette ord på hvor mye det har betydd for meg at Kathrine har studert tegnspråk, sier Alexander.

Les også: – Folkehøgskole er også å gjøre noe for andre

Avgjørende knutepunkt

Til folkehøgskolen har han tatt med både besteforeldre og venner hjemmefra. Det har vært viktig for både Alexander og familien. Som tegnspråktolk har også Kathrine vært tilbake på folkehøgskolen som kursdeltager, flere ganger.

Noen korte folkehøgskolekurs står i dag i fare for å bli borte. Det er politisk flertall for å fjerne støtten. Både Alexander og Kathrine mener det er synd.

– Det er faktisk helt sykt, jeg forstår ikke poenget med å redusere folkehøgskoletilbudet. Det er utrolig viktig, sier Alexander.

– Jeg tenker at man heller burde satse på flere kurs og tilbud om tegnspråk. Kurstilbudet er bra for samfunnet, som inkluderer alle. Ål folkehøgskole er et viktig knutepunkt, legger han til.

– Å være døv er ikke et handikap. I Norge er tegnspråk et minoritetsspråk, og de døve tilhører en minoritet. Hvis alle kunne snakke tegnspråk, ville de heller ikke oppleve handikap i hverdagen. For meg er det derfor viktig at flest mulig i det minste lærer seg noe, sier Kathrine.

På samme måte som Alexander skulle hun ønske tilbudet ble styrket. Kunnskap om tegnspråk er med på å fjerne fordommer, gir et mer inkluderende samfunn.

– Det å vise forståelse, tørre å prøve seg med gester og peking, betyr så mye. Det er noe helt annet enn å snu ryggen til fordi noe er annerledes. Språket er så visuelt at alle kan mellom 200 og 300 tegn, helt naturlig. Det er bare å prøve!

Les mer om Ål folkehøgskole
1554

Kommentarer