Til hovedinnhold

- Vennskapet vårt er helt vanlig

Maia og Emilie ble gode venner i løpet av året på Toneheim folkehøgskole. At Emilie er født med Downs syndrom gjør ikke relasjonen annerledes enn andre vennskap.

– Noe av det jeg lærte aller mest av gjennom året på Toneheim er hvor like vi er. Emilie og jeg kan snakke om akkurat det samme som jeg gjør med andre venner, sier Maia Viken fra Skien.

De to jentene ble godt kjent i løpet av folkehøgskoleåret på Hamar, og holder fortsatt kontakt to år senere. Selv om begge bor i Oslo er de mye opptatt på hver sin kant. Maia med studier, Emilie med jobb. I det daglige ringes de ofte – og da kan de prate om det aller meste.

– Emilie er veldig reflektert! Jeg hadde aldri hatt noen elever med spesielle behov i klassen min eller i nærheten før jeg kom til Toneheim. Derfor visste jeg også lite om Downs syndrom. Jeg var usikker på hvordan jeg skulle snakke med Emilie, eller hvordan jeg skulle oppføre meg. Det var egentlig ganske kleint i starten av året, forteller Maia.

studietur Barcelona Toneheim folkehøgskole

På studietur til Budapest med Toneheim folkehøgskole er Maia og Emilie akkurat som alle andre venninner.

Les mer om Toneheim folkehøgskole

Talentskole

Etter hvert oppdaget hun at det beste var å være seg selv. Akkurat sånn hun var med alle andre elever.

– Emilie og jeg kranglet mye i løpet av folkehøgskoleåret, men vi hadde det også veldig gøy sammen. Ingen av oss la noe mellom, vi sa rett ut det vi mente. Emilie er ikke noe barn, og må heller ikke behandles som et. På godt og vondt var jeg med henne akkurat som jeg var med andre elever på skolen, sier hun.

– Kanskje er det nettopp derfor det funket så bra mellom oss og vi ble så gode venner!

Toneheim folkehøgskole er en ren musikkskole. Blant elevene er det høye ambisjoner om musikkarrierer, og for mange fungerer året som en inngangsport til musikkhøgskoler og konservatorier. Sånn var det også for Maia. I dag studerer hun komposisjon ved Norges musikkhøgskole. Året på Toneheim var et bevisst valg for å bli god nok til å komme inn på drømmestudiet.

Midt mellom spirende musikktalenter var det i skoleåret 2017/18 også rom for Emilie og fire andre elever med spesielle behov. De hadde ingen egen klasse, men deltok i musikkundervisningen på skolen som alle andre.

– Jeg tror det er utrolig sunt å henge med noen som ikke bare tenker at de vil bli best. Uavhengig av om det er Emilie eller andre elever på skolen som «bare» har musikk som hobby, sier Maia.

Kor Toneheim folkehøgskole

Foto: Nina Viola Sundstedt

 Les også: – Vi skaper en verden der det ikke er rom for å være annerledes

Synlige følelser

Emilie bærer på mange måter følelsene utenpå kroppen, og viser med hele seg hvordan hun har det. Nettopp det gjør henne til en strålende hovedperson i pappa Kristoffer Carlins nye film «Vår datter Emilie», hvor han følger henne gjennom året på Toneheim.

– Man kan kjenne seg igjen i mye av det Emilie viser. Jeg tror det gjør en del med skolemiljøet at hun for eksempel er åpent lei seg eller sint. Det gjør oss andre tryggere på at det er lov å vise følelser, sier Maia.

Hun så også helt tydelig hvordan Emilie spilte en rolle for det sosiale miljøet på folkehøgskolen.

– Emilie var med på å gjøre miljøet åpnere, mer inkluderende. Hun er veldig sosial og både kjente og snakket med mange. Gjennom henne kom jeg i kontakt med mange jeg ellers ikke ville hengt med. Hun lagde noen bindinger som aldri ville oppstått uten. Miljøet kunne fort blitt mer gjengete om ikke Emilie var her.

På reunion før sommeren fikk elevene se den ferdige filmen, som har premiere i slutten av oktober. I løpet av høsten kommer den også på NRK. For Maia ble filmen et sterkt tilbakeblikk på et viktig skoleår.

– Filmen er utrolig fin. Samtidig ble jeg veldig overrasket. Det er så mange sider av Emilie som kommer frem, som jeg ikke visste om. Opplevelser hun syntes var ordentlig kjipe! For meg ble det en viktig påminnelse om hvor vanlig hun faktisk er. På samme måte som jeg velger hva jeg deler med mine venner, har også Emilie ting hun holder for seg selv, sier Maia.

Bare venner

For Maia er det viktig å understreke at hun ikke er noen støttekontakt. Det er en ansvarsrolle hun aldri har hatt, og som hun heller ikke ønsker seg. Emilie er en vanlig venn.

– Emilie vet jo hva en støttekontakt er, og for meg er det viktig at det er et skille. Jeg henger med Emilie fordi jeg har lyst til det, ikke fordi jeg må. Jeg trenger ikke gjøre meg til for å være venn med henne – og det gjør ikke hun heller, forklarer hun.

– Folkehøgskoleåret har lært meg mye om hvordan jeg vil være sammen med andre mennesker!

Restaurantbesøk Toneheim folkehøgskole Barcelona

Mye av læringen kommer fra Emilie.

– Jeg tror jeg har lært mer om meg selv av Emilie enn hva jeg ville gjort om hun ikke gikk på skolen. I møte med henne har jeg oppdaget hva som gjør meg sint, irritert eller glad. Jeg har blitt mer obs på hvordan jeg selv reagerer på hva andre sier eller gjør, sier Maia.

Hun omtaler også måten Emilie inkluderer andre på som forbilledlig. I bursdagsselskapet hennes i sommer var Maia en av få gjester som ikke bodde i boligen til vanlig, eller kjente noen av de andre. På en annen fest ville det kanskje vært vanskelig, og krevd mye for å henge med sosialt. Men ikke hos Emilie. Her ble hun tatt imot med åpne armer – av alle.

– En annen ting jeg liker godt med Emilie er at det aldri er noe drittslenging. Med andre venner kan det fort bli mye klaging eller snakk om andre. Hvis jeg er sammen med Emilie handler det bare om oss to. Det liker jeg godt, smiler Maia.

– Studiehverdagen handler mye om å få uka til å gå opp. Jeg har alltid dårlig samvittighet for noe jeg burde ha gjort. Sammen med Emilie får jeg litt fri fra det presset. Da handler det bare om hva vi gjør her og nå. Det er ganske befriende!

 

Les mer om Toneheim folkehøgskole
3

Kommentarer