Til hovedinnhold

Kjære Kolbjørn

Mange elever får et nært forhold til sine folkehøgskolelærere. Dette brevet fra en elev til en lærer på Seljord folkehøgskule forteller om dette forholdet – og om hva man lærer på folkehøgskole.  

Anine har skrevet et vakkert brev til sin lærer, Kolbjørn

Anine har skrevet et vakkert brev til sin lærer, Kolbjørn

Kjære Kolbjørn

Når datoen nærmet seg skolestart her på Seljord Folkehøgskule visste jeg ikke helt hva jeg skulle tenke. Jeg var for det meste usikker på hva jeg hadde i vente. Om hva dette nokså tilfeldige og spontane valget med å søke folkehøgskole var riktig.

Jeg var livredd for at det var feil. Neste gang jeg skulle søke studier måtte jeg jo være bombesikker! Så ukene gikk og tvilen ble sterkere og sterkere. I slutten av mai var jeg på nippet til å gi skoleplassen min tilbake.

Tanken på internatliv og det å ikke helt vite hva man går til var skremmende.

«Hva om…» fantes det mange hundre varianter av. Men der og da var det forsent. Ord sprer seg for i ei lita bygd, og sånn med et blunk var jeg blitt hu som skulle til Basecamp Everest og bestige toppen av Kilimanjaro. Jeg kunne ikke bare plutselig trekke meg. Feige ut. Og dessuten hadde jeg ingen plan B.

Ufattelig glad

Her jeg sitter i dag er jeg bare så ufattelig glad over at jeg trosset alle stemmene i hodet som skrek nei av full hals. For bedre valg har jeg nok aldri tatt. Alt har bare vært en stor positiv overraskelse. På fire måneder har jeg opplevd så sykt mye. Ting jeg alltid hadde hatt lyst til å prøve. Jeg sitter igjen med mange uglemmelige minner som jeg ellers uten det valget jeg tok i februar og det jeg ikke tok i mai, bare kunne ha drømt langt etter.

Når jeg søkte var intensjonen min å dyrke interessen for friluftsliv, få ny kunnskap, og utfordre meg selv fysisk.

Det er bare det at det endte opp med å bli så mye, mye mer.

Vennskapene som har oppstått og samholdet som har blitt skapt er begge to med på å forsterke opplevelsen ganger hundre. Og merkelig nok fantes ikke dette i tankene mine før vi startet. Nettopp det å kunne dele opplevelsene sammen med andre, er det som jeg sitter mest igjen med. Det er det som er det aller fineste. Artigste, Mest gøyale og givende.

Det skjer utforutsette ting

Som alt annet her i verden skjer de mest uforutsette ting. De som preger en. Dette første semesteret skulle ikke bare bringe med seg hell og lykke, ekstase og glede – sorg også.

Den tredje helgen mistet jeg farfar.

Den kjæreste personen jeg hadde var plutselig i løpet av ei natt borte. Jeg følte meg ensom. Alene. Visste ikke hva jeg skulle gjøre og hvor jeg skulle gå, hva jeg skulle si. Til hvem?

Det satt jeg i mitt nye hjem borte fra alle de nære hjemme med en haug med folk jeg ikke kjente. Det gjorde en utrygg. Man visste ikke hvordan en skulle reagere. Folkte seg ukomfortabel. Hvem skulle jeg gå til?

«Måtte bare manne meg opp litt først»

Så sendte jeg deg en melding litt ut i uka. Jeg fikk meg ikke til morgensamling med det første. «Måtte bare manne meg opp lit først». Den meldingen var nok det smarteste valget jeg kunne tatt. For den klemmen som møtte meg i Telnes var så ufattelig god. Og etter å ha snakket med deg på kontoret ditt var det som at noen kilo ble borte fra skuldrene. Det å endelig etter å ha sittet med tankene alene i noen dager, dele de med en annen, lufte litt, gjorde underverker.

Og det er vel dette jeg setter så pris på med deg.

Du er som en bonuspappa.

Når jeg gang på gang kommer inn den vidåpne døra di, skuffa, og banker på med to bank, så har du alltid tid. Om det så er en senebetennelse som sender Telemarkskanalen rett i vasken (Merknadlinjen har tur til Telemarkskanalen), eller en tur til Tanzania som tok en helt annen vending enn den opprinnelige planen, sitter du der. I denne herre kontorstolen din og overlever mine ikke fullt så stolte øyeblikk (grining og snørring, og sånn).

Ganske så snodig

Jeg vet ikke om det har opplevd deg før, men fra mitt eget ståsted er det ganske så snodig. Det ække sånn at det har skjedd meg mange ganger. Det å gå bort til et menneske en så vidt har kjent i noen måneder, og snakke om følelser. Sette ord på ting. Det var vel bare sånn at det virket så naturlig der og da. Som en selvfølge. Føltes ut som jeg hadde kjent deg i mange år.

Ikke bare er du en god lytter, du har også humor. Noe som ikke er halvgærnt! Litt ironi, småfrekke kommentarer og galgenhumor er alltid bra! Pussig nok så minner du meg om han. For han var som deg. Sprek med masse pondus og glimt i øyet. Tøysing og fjasing var obligatorisk. Og ikke minst vanvittig omsorgsfull og kunskapsrik.

Slik blir lærer Kolbjørn presentert på nettsidene til Seljord folkehøgskule

Slik blir lærer Kolbjørn presentert på nettsidene til Seljord folkehøgskule

I ettertid er det det psykiske som har vært den røde tråden

Jeg kom hit til Seljord med en formening om at jeg skulle bli utfordret fysisk. At det kom til å bli beinhardt. I ettertid er det det psykiske som har vært den røde tråden gjennom høsten. Jeg har måtte stå på mentalt. Det å føle på det å måtte være igjen når resten av klassen drar av gårde på nye eventyr, ække lett. Det blir som at du holdes utenfor all moroa. Som at en går glipp av alt. Absolutt ALT.

Og det er nok dette jeg har lært aller mest av. Vokst på. Den berømte motgangen. Når man der og da tenker:

hvordan i helsike skal jeg komme meg videre?!»

ser ikke alt så lyst ut.

Det fine er at det til slutt går bedre. Man kommer seg igjennom det. Bytter fokus. Retter blikket mot noe annet. Og her jeg sitter i dag er jeg bare så oppriktig fornøyd.

Før dette semesteret startet var jeg så opptatt av alle disse stooore målene. Nesten litt fiksert. Plutselig går planen i tusen knas, og du står det helt målesløs. Har helt glemt alle de små tingene. Jeg har lært meg å sette mer pris på disse. Ta inn alle inntrykkene underveis.

Den lange reisen til målet har fått så mye mer respekt hos meg.

Det er det en finner alt slitet og innsatsen. Det er her de gode minnene er. Jeg har blitt flinkere til å leve i nuet. Det er reisene jeg vil huske. All innsatsen en legger ned for å oppnå noe, det er den som er beundringsverdig. Den det står respekt av. Den en lærer av. Det å være på tur om dagen er bare ren glede. Kos. Og jeg ser noe så inderlig frem i mot neste halvår og hva det har å bringe.

Tusen takk, Kolbjørn

Så tusen takk, Kolbjørn. Takk for at du er der når tankene mine trenger hjelp til å sorteres. Takk for du stråler masse bra positiv engergi rundt deg som smitter over på oss alle. For at du ser de rundt deg. For at du slår av mange spøker. Takk for at du er den du er.

Jeg vet nå hvor jeg skal gå hvis jeg sitter og grubler på noe. Selv om jeg sitter her i Seljord, «langt» hjemmefra. Det er en god følelse å ha.

Jeg ønsker deg en fantastisk fin jul! Og et herlig godt nyttår!

Spis mye god mat og lad batteriene frem i mot tidenes vårsemester! Det skal bli så kult!

Anine

Anine har lært mye på folkehøgskole og har beskrevet dette svært godt i et brev til sin lærer

Anine har lært mye på folkehøgskole og har beskrevet dette svært godt i et brev til sin lærer

Anine er elev på linjen Ekspedisjon – Everest BC/Kilimanjaro der Kolbjørn er en av lærerne. Hun sendte dette brevet rett før jul. Takk for at du også lot oss få dele brevet, Anine!

Les mer om Seljord folkehøgskule
378

Kommentarer