Statsministerens tale under 150-årsjubileet til Romerike folkehøgskole

Kjære alle sammen,

Først og fremst – til dere, elever, lærere, administrasjon, tidligere elever, elevrådslederne og alle lokale støttespillere, samlet rundt bordene her ved Nordbytjernet. – Og så er det spesielt for meg å få stå på denne talerstolen, etter det jeg nå har lært.

Gratulerer!

For å være litt formell, så er dette noe jeg har sett fram til; å kunne – på vegne av regjeringen, for det kan jeg si som statsminister – gratulerer med de 150 år!

Og da sier jeg det på vegne av et helt samfunn, for slik er demokratiet vårt satt sammen.

Og på denne måten kan jeg anerkjenne, ære og hylle denne flotte skolen – 150 år! – men også alle folkehøgskolene våre – tradisjonene, verdiene de bærer.

150 år – det er fem til seks generasjoner. Av en eller annen grunn blir generasjonene kortere og kortere, alt går fortere og fortere. Men tenk på det, og vi har jo noen generasjoner med oss i dag, som bærer vitne om en skole med;

• kreativitet og kunnskap,
• modning og mening,
• et såkalt ´friår’ – med nye venner, nye fellesskap,
• og et kraftsenter for skapende kunst, som denne skolen er.

Så – på vegne av alle som beundrer dere som har gått her, på vegne av også de jeg kjenner som ikke har kommet inn her, men som gjerne skulle ha gjort det. – De går sikkert og føler på en slags beundring.

Jeg er derfor glad for å være her i dag for å kunne gratulere dere med dagen.

Statsbudsjettet endte jo bra. – Fordi, som jeg sa til elevene her i sted, det er mange vanskelige avveininger. Men vi kom jo dit.

Så er jeg glad for at regjeringen, i en tid med krevende prioriteringer, har fått på plass en ny folkehøgskolelov. Det handlet om en oppdatering – for å være i takt med tiden – som tydeliggjør folkehøgskolenes samfunnsoppdrag, som ble vedtatt i fjor – i 2025 – og som bevarer folkehøgskolenes egenart. For meg handler det om dette budskapet; om friheten, tilliten og rommet til å være menneske.

Karakter og karakterer

Thor Heyerdahl har sagt – ja, han har seilt, han har reist og han har forsket – og han har sagt at; «verden er større enn vi tror, og folkehøgskolen er et sted der unge mennesker kan begynne å forstå det». Jeg liker veldig godt det uttrykket.

Vi snakket om det nå med elevene – at mange andre steder i samfunnet så skal vi strekke oss etter karakterer, men her strekker vi oss etter karakteren i den enkelte. Og det er det som til syvende og sist er det viktigste.

Når du fyller et rundt år og noen kommer for å snakke om deg, dine nærmeste, så er det ikke om karakterene de snakker. De gratulerer deg ikke med en A eller B eller en 6er eller 5er. De snakker om karakteren din; hva du betyr for dine medmennesker. Og hvordan du har fått erfare at du betyr noe.

Dannelse

Og Ole Vig, folkehøgskolebevegelsens far, har sagt at; «folkehøgskolen skal danne folk, og det er dannelse i videste forstand, både intellektuell og åndelig.»

Ja, det er store ord.

Høsten 1940, har jeg lest, så holdt skolen undervisning i et uferdig bygg – «Lysslottet ved Nordbytjernet» – mens landet var okkupert. Da var det heller ikke prøver eller karakterer som sto i sentrum.

Det var sang, samtale og tekster som var viktige for landet vårt – Bjørnson, Sivle og Garborg, som betød mye for motstandskraften: «Samles skal Norge ennu en gang», sang de da – i en tid da nettopp felleskap og fri tale var truet.

Tenk på det, også i vår tid. Det er slik at fri tale, fri tanke, er ikke opplagt, selv i land der vi liker å tro at det er slik. Det sier noe om hva folkehøgskolen er når samfunnet virkelig settes på prøve. Det er en del av ryggraden vår.

Et sted der unge mennesker lærer å støtte hverandre – for selv å kunne stå trygt. Og det har jeg allerede hørt fra to av elevene som har gått her nå, og to som har gått her for mange, mange, mange år siden, på 1950-tallet.

‘Dannelse’ er jo et ord som kan beskrives og forstås på mange måter. Ole Vig snakket om det, og vi vet at det er forskjell på utdannelse og dannelse. Og som jeg sa, forskjell på gode karakterer – og en god karakter.

Jeg er overbevist om at Romerike folkehøgskole gjennom 150 år har formet unge mennesker, hver og én, med en god karakter, og utviklet den karakteren de har; de

• som har stått på en scene for første gang, feilet, prøvd igjen; konferansieren her viser en trygghet som jeg tror mange kan misunne når det gjelder å stå på en scene,
• som har tatt opp en mikrofon og oppdaget at de har mer i seg enn de trodde, det tar de med seg videre i livet, eller
• som har bygget en scene, sydd et kreativt kostyme eller formet et perfekt lydbilde.

Beredskap og motstandskraft

Alt dette hører jo sammen. Og det er egenskaper, gode venner, som jeg har lyst å trekke fram i samfunnet vårt nå, hvor vi er opptatt av beredskap i mange sammenhenger. – Så mye kan jo skje, fra ekstremvær til alvorlige situasjoner for landet.

Hva er beredskap? Hva er motstandskraft?

Jeg pleier å si at det å styrke Forsvaret, som noen av oss som er her og har erfaring fra Stortinget driver med, det er kostbart, men det er egentlig noe vi har gjort før og kan gjøre igjen.

Men beredskapen i hver og en av oss: Hva betyr mitt ansvar for mine nærmeste og mitt lokalmiljø? Det er litt mer krevende.

Og der tror jeg erfaringen du har med deg fra en folkehøgskole – det at du har betydd mye for andre, det at du har vært med i et fellesskap – det betyr noe.

Selvtillit – gjennom mestring, og evnen til å skape – ja, skaperglede.

Og at seks elever fra samme kull nå studerer på Kunsthøgskolen i Oslo – fem på Teaterhøgskolen – sier mye om den faglige tyngden og miljøet her. Mange av elevene jeg hørte inne på låven som sang, kommer vi til å se igjen på scener, på skjermer, og høre rundt forbi, og det er bra. «Året på Romerike Folkehøgskole var et vendepunkt for meg», sa Else Kåss Furuset. Og hun har betydd mye for mange av oss.

Omstillinger

I den regjeringen jeg leder så har vi en arbeidsform i denne perioden vi kaller ‘Regjeringen plan for Norge 2025-29’. Og et av målene våre er økt konkurransekraft:

Vi kan ikke bare lene oss på en olje- og gassektor som kommer til å måtte bety mindre. Vi må skape mer, over hele verden.

Og vi må skape nok, slik at vi har velferd for fremtiden, og budsjetter, til å kunne opprettholde det vi synes er verdifullt.

Og da skal vi, slik jeg ser det, styre for et Norge som har små forskjeller, sterke fellesskap og høy tilliten.

Det handler også om evnen til omstilling. – Til å klare endringene – for eksempel innen energi, klima og teknologi – og gjøre Norge til et lavutslippssamfunn. Vi har det foran oss, vi skal nå det målet.

Men samtidig sørge for – i vår tid – at det er menneskelig intelligens – og ikke kunstig intelligens – som styrer valgene vi tar.

Refleksjon og kritisk tenkning

Poenget mitt er:

Jeg er overbevist om, selv om det aldri ble slik for meg, altså at jeg gikk på folkehøgskole; det trengs ikke bare skarpskodde økonomer, samfunnsvitere, jurister og ingeniører med gode karakterer i omstillingene foran oss.

Det trengs også nysgjerrighet, oppfinnsomhet og kreativitet. – Til å møte noe vi ikke kan lese oss til. Men som når utfordringen kommer, har det i seg at dette kan vi klare sammen.

Kritisk tenkning – utrolig verdifullt og utsatt i vår tid – hvor alt går så fort, og hvor noen med sterke meninger regjerer over andre.

God dømmekraft, evne til å reflektere og si sin mening, evne til å samarbeide godt med mennesker med en annen bakgrunn. Evnen til å stille makthavere til ansvar, stille gode spørsmål, som elevene borte på låven her for en time siden.

Og evnen til å skape gode, trygge fellesskap.

For meg, så vil jeg si det på denne måten:

For alt dette så trenger vi dannelse. Og det er ikke et sånt slags ‘høyborgerlig ideal’ om ‘de dannede’, men dannelse er noe vi alle må ha i oss.

Derfor trenger vi folkehøgskoler.

Derfor trenger vi Romerike folkehøgskole.

Derfor trenger vi å gi unge mennesker et rom for modning slik at de blir modige.

Ikke for at alle skal forstå hver detalj – tenker jeg – i alle teknologiene i framtidens samfunn, for det blir masse teknologi og mye er komplisert, men for å kunne møte de endringene som kommer med et åpent humanistisk sinn.

For hvis ikke vi har det, så tar teknologiene over, og i et sånt samfunn tror jeg ikke det er godt å bo.

Menneske først – og alt det andre etterpå

Thor Heyerdahl snakket altså om vidsyn.

Og Ole Vig snakket om dannelse, intellektuell og åndelig.

Og jeg mener; at «menneske først – alt det andre etterpå», det er noe grundtvigiansk i det – han sa vel menneske først, kristen så – men alt det andre får komme, og det er menneske vi er i bunn.

Og jeg elsker jo egentlig deres slagord – «Mot lys!». For det er noe vi kan strekke oss etter.

Og som det står i Folkehøgskolelovens første paragraf – det burde stått «Mot lys» der også – at «Folkehøgskolen skal fremme allmenndanning, folkelig opplysning, aktivt medborgerskap og menneskeverd».

Aktivt medborgerskap

Man kan hevde at det høres også litt ‘stort’ ut å snakke om aktivt medborgerskap – men i praksis så mener jeg at det handler om noen små, men utrolig viktige ting – og hvis vi mister dem, blir rammet hardt som samfunn; nemlig det:

• Å ta ordet når noe er urettferdig eller usant, og påpeke det når noen ikke snakker sant.
• Å stille opp for andre.
• Å lytte til mennesker du er uenig med – og likevel samarbeide.
• Å ta ansvar i lokalmiljøet, og hjelpe hverandre i en kritisk situasjon.

Jeg ser det er politikerkolleger her og jeg tror vi erfarer:

Det er ganske mye motstand i norsk politikk, og det er bra, men vi er ikke ‘fiender’.

Jeg reiser rundt i en verden, hvor vi møter folk som er fiender i politikken.

Jeg skal fortelle om et lite eksempel: Om en uke eller to skal jeg til München på en stor sikkerhetskonferanse. Der pleier det å komme delegasjoner med amerikanske kongressrepresentanter. De kommer i én gruppe. Og sånn tror jeg det er, Guri (Melby), når dere reiser i Utenrikskomiteen, så er det i én gruppe. Til denne konferansen i München så kommer de i to – Demokratene kommer for seg, Republikanerne for seg. Og når noe sånt skjer, så er det noe som ryker. Og det å koble det sammen igjen etterpå, det er ikke lett.

Og jeg tror at erfaringene dere får med dere her, i ett år, på internat, på morgensamling, i undervisning, det skaper noen av disse fellesskapene; til tross for alle forskjellene, så hører de hjemme.

Aktivt medborgerskap er samfunnets egen motstandskraft – ikke minst hvis noe skulle skje. Og noe skjer, det er sånn verden er.

Tillit

Vi stoler på de vi har sunget i kor med, sier jeg som ikke har sunget i kor. Men jeg hører fra både kona mi og sønnen min og de som synger i kor. Sønnen min har til og med en lærer fra Romerike folkehøgskole, så han har blitt veldig god. De opplever noe i det felleskapet og vi har mange slike fellesskap.

Og denne sosiale kapitalen – som det også kalles – er langt viktigere og mer verdifull enn realkapital, finanskapital, humankapital og alt det vi kan regne på. Sosial kapital handler om tillit.

Så, gode venner, i 150 år har unge mennesker reist herfra med mer i bagasjen enn de kom hit med:

• Noen med et konkret mål eller ambisjon om mer utdannelse og jobb innen kulturlivet.
• Mange med et fellesskap de aldri glemmer.
• Og mange med en trygghet, litt større trygghet, om hvem de er – og hva de kan bidra med.

Det er ikke lite. Det er tvert om noe av det viktigste vi kan gi og bidra med til unge mennesker.

Og på den måten vil jeg også anerkjenne ledelse, lærere, dere som får alt dette til å henge i hop.

Jeg vil takke alle dere som har skapt og skaper denne skolen og ønske lykke til med både forestillingene som markerer 150 år, men ikke minst det – 150 år! Gratulerer med dagen!