Livet på folkehøgskole

Hvordan er egentlig livet på folkehøgskole? Vi bestemte oss for å følge Liv Karis hverdag gjennom et helt år.

7600 ungdommer starter hvert år på en av Norges folkehøgskoler Men hvem er egentlig disse guttene og jentene som sier farvel til familie og venner for å flytte inn på internat med folk de aldri har møtt, som gjerne drar til andre kanten av landet, som velger å studere alt fra kiting til tegning, uten å få verken eksamen eller karakterer for det?

Vi har fulgt en av dem.

– Jeg var så lettet da jeg endelig bestemte meg for Skiringssal folkehøyskole, smiler Kari. Foto: Tone Minerva Kvernen.

Juli: Hjemme

Liv Kari Bakkerud Wiker (19) fra Akershus hadde flere alternativer på blokka da hun skulle velge sitt løp etter videregående skole. Karakterkortet gav henne mange muligheter, men hun var også skoletrøtt, prestasjonslei og usikker på hva hun skal gjøre videre. Derfor falt valget på folkehøgskole.

– Jeg var så lettet da jeg endelig bestemte meg, og trykket JA til aksept av skoleplass. Jeg pustet friere etter det.

Kari bestemte seg for å ikke ha så mange fastlåste forventninger til folkehøgskoleåret. At hun ikke må prestere etter karakterer og måloppnåelse betyr mye. Det karakteriserer hun som en beroligende og deilig tanke når vi møter henne for første gang, noen uker før hun skal starte på musikklinjen på Skiringssal Folkehøgskole.

Vi har fått lov til å følge Kari i året hennes på folkehøgskole, og se om de eventuelle forventninger hun måtte ha, blir innfridd. Men så viser det seg at Kari ikke enda har så mange forventninger til året hun har foran seg.

Kari byr på kaffe i hagen. Brando er ennå lykkelig uvitende om at hun skal være borte fra han i 9 måneder. Foto: Tone Minerva Kvernen.

– Personlig gleder jeg meg mest til å møte nye folk med totalt blanke ark. Jeg tror det er sunt og lærerikt å gjøre noe på egenhånd når man i så mange år har vært med de samme menneskene. Og å gjøre det alene. Jeg gleder meg til å kunne være hvem jeg vil.

Bare hunden Brando gruer hun for å forlate. Ellers gleder hun seg veldig til å drive med det hun synes er aller kulest i livet – musikken.

Fra de første aktivitetsukene. Bildet er hentet fra Instagram @skiringssalfhs

August: Skolestart

To uker etter det første møtet er vi på plass på Skiringssal folkehøgskole der Kari skal starte på linjen Musikkproduksjon & Låtskriving. Musikk har alltid hatt en stor plass i livet hennes, og dette året vil hun bruke på å finne ut om hun vil satse, eller ha musikken som en kjær hobby.

En ting de fleste nye elever er spente på, er hvem de får som romkamerat. At man klikker godt sammen er viktig på et internat med relativt små rom.

Kari og Oda har allerede knyttet sterke bånd. Foto: Tone Minerva Kvernen.

Kari har fått Oda fra Trondheim som rompartner. Oda skal gå linjen Interiør og arkitektur dette året, og som interiørinteressert forvandler hun raskt det nøytrale rommet med en lysslynge og et par drømmefangere. Og egne puter. Som det viser seg er ganske identiske med putene Kari har tatt med seg hjemmefra.

– Vi har tatt med oss syklene våre begge to – og de er også helt like!

Da Karis foreldre skal sette kursen hjemover, så følger ikke datteren dem ut til bilen. Ingen tunge avskjedsscener. Kari sitter i matsalen og prater ivrig med ei jente fra Mandal som skal gå samme linje som henne. – Så fint, sukker mor.

Kari er i gang med sitt folkehøgskoleår!

Les også: Slik er det å bo på dobbeltrom

Oktober: Før høstferien

Seks uker senere er vi igjen på besøk hos Kari på skolen i Sandefjord.

– Det er sååå mange hyggelige folk, her! Det er jo ikke alle man klikker med, men det er absolutt ingen som er kjipe eller sure. Alle smiler til hverandre og har det bra. Det er så utrolig hyggelig!

Nye venner og sånt 🙂 Fra venstre: Elise Tveit , Josefine Margrethe Ytrestøyl Berdal, Ingrid Borgen, Liv Kari Bakkerud Wiker og Oda Belsås Gjermstad. Foto: Tone Minerva Kvernen.

 

Kari synes at tiden har gått sinnssykt fort. Hun har allerede funnet sin «squad», som igjen er en del av en større gjeng. Romkamerat Oda har hun allerede knyttet nære bånd med, og de lurer begge på hvor dette vil ende når det er så mange måneder igjen av skoleåret.

– Det skjedde veldig mye i de to første ukene på skolen. Og det var veldig deilig. Sammenristingsuker, kaller skolen det. Masse aktiviteter fra morgen til kveld.

Kari forteller om kvelder der peisestua er full av elever som spiller spill, ser film og skravler hele kvelden. Og de ler sammen. De ler mye!

Kari hadde ikke veldig konkrete tanker om hva et år på folkehøgskole skulle være. Hun hadde ingen film i hodet, men var åpen for noe nytt.

– Jeg ville møte livet på folkehøgskole som det er – ikke som jeg ville at det skulle være.

Hvorfor bruke penger på bowling når du kan spille sjakk ute på skolen? Foto: Tone Minerva Kvernen.

Les også: – Elevene digger at jeg har musikk som hobby

Færre og tettere

Det sosiale har tatt mye tid. Har kanskje tatt litt overhånd, tenker Kari. Det har gått i ett – og har vært så gøy! Etter høstferien håper hun at det faglige skal få mer plass.

Vokal er Karis hovedinstrument. Foto Instagram @skiringssalfhs

 

Nittenåringen har gjort seg noen tanker om hva som er den store forskjellen på de fleste skoler og folkehøgskolen.

– På videregående er nettverket veldig stort. Det er ikke bare egen klasse, men gamle venner på andre skoler og deres nettverk og venners venner. Det kan bli slitsomt. Det er sterkere sosial kontroll og flere koder.

Her på folkehøgskole er vi færre folk, men tettere. Det er her vi er – her og nå. Det er disse folka. Dette stedet. Det gjør kanskje at man blir friere. Kari smiler litt over egne ord, men forteller så det glitrer i øynene om et liv litt i sakte film. Om å tillate seg å ha sterke følelser, nær fysisk kontakt.

– Vi løper og løfter på hverandre, vi klemmer og holder. Det er så fint!

Mai: Avslutning

Ni måneder på folkehøgskole går fort. I mai er vi tilbake på Skiringssal for å høre med Kari om skoleåret svarte til forventningene. Da får vi samtidig være med på avslutningsdagen. Ord kan vanskelig beskrive de følelsene som avskjeden ved folkehøgskolene vekker. Det sies at du må ha vært elev ved en folkehøgskole for å forstå dette.

Kari må klemme på alle før hun forlater skolen, og alle får en personlig hilsen i årbøkene sine. Foto: Tone Minerva Kvernen.

-Jeg prøvde å ikke ha så store forventninger før jeg begynte her. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, men jeg trodde at det var et sted man ble godt kjent med nye mennesker, fikk gode venner, og at det var et sted man kunne være seg selv og holde på med interessante og morsomme ting  – uten å måtte prestere. Og det var det så absolutt!

-Det beste med folkehøgskole er folka. Uten tvil! Folk som støtter deg, folk som utfordrer deg, folk som får deg til å utfordre deg selv. Folk som vil deg vel, og folk du blir så fryktelig glad i.

-Noe som positivt overrasket meg, var hvor annerledes forhold man har til lærerne og de ansatte på folkehøgskole enn på videregående eller tidligere skoler. Man kommer mye tettere på personalet. De vil bare hjelpe deg og motivere deg og bidra til at du utvikler deg innenfor faget, men også som person.

Man lever jo i en boble. Når den bobla til slutt sprekker gjør det vondt, men på en god måte.

Da kjenner man hvor godt man har hatt det, og hvor heldig man har vært som har levd med disse flotte menneskene i ni måneder.

 

– Det beste med folkehøgskole er folka! Her er Kari og hele skolen på fellestur til New York. Foto: Kari Wiker.

Hva får du igjen for et år på folkehøgskole?
2591

Kommentarer