Til hovedinnhold

- Et samfunn der vi kan se tilbake på hatske holdninger - og kalle dem historie!

Nor Sarira, elev ved Manger folkehøgskule, har fra ung alder av opplevd at mennesker ansvarliggjør henne for en hel tro. Hvordan kan hun forklare motivasjonene bak handlingene til 1.8 milliarder mennesker? Her skriver Nor om hva slags samfunn hun drømmer om. 

Den 15. mars ble 50 mennesker massakrert i to moskeer i Christchurch, New Zealand.

Jeg satt i musikkorienteringstimen på Manger Folkehøgskule og oppdaterte nyhetene, på rommet mitt lå det en Koran. Timen skulle gå til forberedelser til studietur til Los Angeles, som nå nærmer seg med stormskritt.

Istedenfor å hoppe rett inn i fagstoffet, valgte læreren vår å anerkjenne de grufulle terrorhandlingene som hadde funnet sted. Dagen etter fikk jeg en melding fra noen som hadde savnet at deres lærer tok et lite minutt av timen for å snakke om angrepet.

Nor knipset i et lykkelig øyeblikk i Bergen, som er den nærmeste storbyen til Manger folkehøgskule. Foto INSTAGRAM @norsarira

Den samme dagen valgte jeg å skrive et leserinnlegg til landets største avis – der jeg skrev om de følelsene som vekkes hos muslimer, når 50 mennesker med lik tro som dem, så brutalt blir drept.

Engstelig

Som barn bladde jeg engstelig gjennom religionsboka så fort vi fikk den på begynnelsen av året. Det knøt seg i brystet da jeg så at det sto “islam” på ukeplanen. Det var ikke fordi at barneskolepensumet skremte meg. Trosbekjennelsen hadde blitt hvisket i øret mitt som nyfødt, jeg var i moskeen hver lørdag og jeg resiterte surer fra koranen hvis jeg ble mørkeredd. Noe av ubehaget i religionstimene kan forklares med en barnslig frykt for å skille seg ut, men den dyptliggende angsten kunne ikke bare skyldes at jeg var en av få.

Jeg skammet meg fordi en samtale om halalkjøtt når som helst kunne bli til en samtale om al-Qaida. Jeg kunne ikke forklare motivasjonene bak handlingene til 1.8 milliarder mennesker.

Likevel forsto jeg, til tross for min unge alder, at noen mennesker ville ansvarliggjøre meg fordi jeg var muslim.

Når jeg er i mitt humoristiske hjørne blir jeg nesten smigret over å bli tilegnet slike allvitende egenskaper. Nesten…

Manger folkehøgskule er en grønn øy. Det vises godt på bildet tatt av Nor selv. INSTAGRAM @norsarira

Det har gått flere år siden jeg var den engstelige jenta i RLE-timen, som det da het. Jeg går i dag på folkehøgskole, der janteloven erstattes med “La lysten drive verket”.

Manger folkehøgskule er en frilynt musikkfolkehøgskole lokalisert på Radøy. På denne grønne øya i Nordhordland har jeg lært at jeg har noe å tilby.

De syv siste månedene har jeg skrevet låter, stått på scener, debattert og fått en ny forståelse av menneskelige relasjoner.

Det er ikke slik at jeg ikke turte å ytre meg før jeg kom hit. Som andregenerasjonsinnvandrer og muslim har samfunnsdebatten ofte vært en personlig sak. Jeg har alltid rukket opp hånda, men også alltid tatt den ned igjen, skjelvende.

-Da jeg kom hit turte jeg ikke å se på publikum mens jeg sang, sist gang jeg spilte smilte bassisten fordi jeg ikke kunne stå stille, skriver Nor. Foto: INSTAGRAM @norsarira

Verdien av å være sårbar

På folkehøgskolen har jeg lært verdien av å være sårbar. For å nå ut til andre mennesker må man dele noe av seg selv. Da jeg kom hit turte jeg ikke å se på publikum mens jeg sang, sist gang jeg spilte smilte bassisten fordi jeg ikke kunne stå stille.

Et varmere samfunn skapes ikke gjennom kynisme, men gjennom ærlighet og mot.

Samfunnsforandring er et samarbeidsprosjekt mellom de som tør å mene og de som evner å lytte.

Hvilket samfunn vil vi ha?

Da leserinnlegget mitt ble publisert fikk jeg støtte av medelever og ansatte. Det burde kanskje ikke overrasket meg, for hva er egentlig en folkehøgskole?

Det er en institusjon som hyller skaperevne, selvstendighet og selvsikkerhet.

Man blir ikke straffet for å våge og engasjere seg, men oppfordret til å se seg selv som en ressurs. Det er nettopp det som er det viktigste jeg kommer til å ta med meg fra folkehøgskoleåret. Uansett hvor forskjellige man er, og tro meg – man møter mange unike mennesker på ni måneder, så har alle noe å komme med.

Å se den iboende verdien i andre mennesker er elementært for det samfunnet jeg ønsker å leve i. Et samfunn der murene av fordommer som skiller mennesker fra hverandre rives ned. Et samfunn der en muslimsk barneskoleelev ikke må lese nyhetsartikler om hvorfor hun er en terrorist.

Et samfunn der vi kan se tilbake på hatske holdninger – og kalle dem historie.

Les om Manger folkehøgskule
230

Kommentarer