Vaktmesteren som elsker mennesker

Tekst og bilde: Øyvind Krabberød

Tom Ernestus begynte på Ringerike folkehøgskole ved et tilfelle. – Nå blir jeg til de kaster meg ut, humrer han

Skodda ligger tung over grantoppene, det er grått og lett regn når jeg ankommer Ringerike folkehøgskole til fots. Ved hovedinngangen står vaktmester Tom Ernestus (42) og tar imot, ikke mye skodde der i gården. Vi har ønsket å få et møte og et innblikk i hvordan han fyller rollen sin på folkehøgskolen.

Det har kommet oss for øre at denne mannen ikke bare sitter ved fyrkjelen i kjelleren, og at han er særdeles interessert i mennesker. Og det er jo slettes ikke dumt når en har sitt virke på en folkehøgskole, noe Tom Ernestus har gjort i ti år.

Begynte på Ringerike folkehøgskole av ren nød

– Og hvorfor havnet du i dette skoleslaget?

– Det var ren nød. Jeg hadde gått sykemeldt i to år etter en yrkesskade. Jeg gikk til NAV og sa at jeg måtte ha noe å gjøre. Etter to dager fikk jeg praksisplass på Ringerike folkehøgskole, og da en av vaktmestrene sa opp, søkte jeg og fikk den, da hadde jeg vært her i et halvt år. Nå blir jeg her til de kaster meg ut, humrer Ernestus.

– Jeg trives veldig godt, og har aldri jobbet i noe bedre arbeidsmiljø. Her satses det «flatt» – alle har noe å bidra med, alle har mulighet for å komme med sine meninger om skoledrift. Innspill blir tatt på alvor, slår han fast.

Tom Ernestus bor på sin arbeidsplass

Døgnåpent

Tom bor på skolen – vegg i vegg med et av internatene. Han blir ikke nedrent, men innrømmer at skolelivet fyller mye av livet og hverdagen. Han er mye involvert med elevene, han går også tilsyn. De siste årene har Tom reist med linja Global solidaritet til India og Kenya – fem uker, det gir ekstra tett elevkontakt.

Han har et spesielt øye for de som faller litt utenfor i skolehverdagen.

– De ressurssterke er selvgående, og mine interesser sammenfaller ofte med outsiderne, innrømmer vaktmesteren.  Det kan være dataspill og film. Det viktigste er å gi av seg selv og se enkeltindividene. Mennesker er gøy – ingen er like. Jeg har aldri tidligere hatt en arbeidsplass hvor jeg har gledet meg til hver ny dag, forteller han oppglødd.

Den fylkeskommunale folkehøgskolen på Hønefoss har en priviligert stilling ved at de tilgodesees med en driftsleder fra fylket. Vaktmesteren har ansvar for inventar og alt det «løse» – det gir mulighet for Tom til å få plass til mer sosialpedagogisk arbeid i sin hverdag.

– Ledelsen støtter godt opp om dette – det er dumt å stenge ned det sosialpedagogiske arbeidet etter klokka 16, det er i grunnen da folkehøgskolelivet begynner. Mange bånd knyttes etter middagstid. Alle folkehøgskoler har godt av mer liv. Før låste vi hovedbygget klokka  23, nå har vi endret dette og holder døgnåpent. Elevene kan gå ut og inn som de ønsker.

Minecraft

Vi fortsetter praten mens Tom viser meg rundt på det flotte anlegget rett utenfor Hønefoss sentrum. Jeg lurer på om han har observert noen endring i elevflokkene gjennom de ti årene han har vært ved skolen?

– Det er vanskelig å se en endring fra år til år, men jeg synes de er blitt flinkere til å ta vare på- og se hverandre. Det er greit å være annerledes og trygt å stå på scenen. Det er lite mobbing. Men jeg har følelsen av at vi får flere elever med krevende ting i bagasjen, men de er også blitt flinkere til å være åpne om dette, sier Ernestus.

Vaktmesteren er en dedikert dataspiller. Nå går det i Minecraft– han forteller at det tok for mye tid å spille World of warcraft. – Spillingen er en fin plattform for kontakt med en del elever – det er mange med sosiale problem som spiller. Han snakker varmt om å starte en egen linje og kanal med streaming.

Vi vandrer gjennom en fin skolebygning. Det er liv i gangene, vi kommer inn i teatersalen. Det øves til en nær forestående oppsetning, litt elektrisk atmosfære. Tom har vært involvert i arbeidet med scenografi. Med kunstklassen har han rigget stilas slik at de kan jobbe med sitt streetart-prosjekt.

Vaktmesteren er også involvert i scenografien til teaterlinjen på skolen

Klovn

Tom  forteller at han står litt friere enn mange andre, han har ingen familie hjemme, men gullfisk og en pitbull terrier. Han får ikke sagt mange nok ganger at han har funnet perlejobben. Før folkehøgskolelivet var denne karen innom ulike jobber –som  datateknikker, webdesigner, data-servicetekniker, i maskinell industri og i arbeid med psykisk utviklingshemmede. Og ikke nok med det, en sommerjobb  i A/S Veikroer som klovn står også på CVn.

Ringerike folkehøgskole er Miljøfyrtårn. Vaktmesteren er involvert i dette. Vi har jobbet med energi og avfall, det gir gevinst på lang sikt.

– Vi ønsker at elevene som går her skal ha et miljøfokus. Vi ønsker  også mer økologisk mat, men det er litt vanskeligere når vi er en fylkeskommunal skole. Han forteller at reisene han har vært med på sammen med Global solidaritet er en øyeåpner for mange av elevene – vi er der turistene aldri ville vært.

Tom kommer så inn på hans egen ungdomstid. Han vanket i et antirasistisk «blitz»-miljø – det var hanekam i flere farger.

– Vi var aktive og skrev en mengde leserinnlegg i avisene.  Den perioden forma meg – spesielt i det å se at mennesker er det mest interessante en kan forholde seg til, sier Tom.

Utdøende rase

Jeg sier at jeg hadde forventa at han satt ved en liten pult ved en fyrkjele i kjelleren, som vaktmestre gjør. Vi tar en tur inn dit, men fyrkjelene er erstattet av fjernvarme – og det er bare litt overvåkning av at alt fungerer. Den «klassiske» vaktmesteren er nok en utdøende rase, oppgavene endrer seg stadig.

De gamle fyrkjeler er erstattet av fjernvarme og vaktmesterens jobb endrer seg hele tiden

Den gamle blitzeren elsker tekniske duppeditter. Jeg ønsket meg noen fotos med hans drone, men været tillater ikke det. Tom bygger sine egne PCer, og det er han de kommer til om noe ikke fungerer – enten det er elever eller personalet.

Hovedverneombud er Tom Ernestus også. Han elsker jobben sin. Er alltid tilgjengelig, og avslutter:

–  Jeg blir her til de kaster meg ut, sier karen som opprinnelig er fra Grünerløkka i Oslo, men som vokste opp på Hønefoss – og blir der!