Til hovedinnhold

19 i 2015

Jente (19 år) fra Norge har en mor, far og søster hun nettopp har flyttet fra. Familien bor i et rolig nabolag der hun har kunnet vokse opp uten bekymringer. Hun har mange venner som hun tilbringer mye tid sammen med.

Molde_

De shopper, drar ut på byen eller chiller hjemme med film og is. Selv om hun ikke liker å innrømme det, påvirker utseendet førsteinntrykket hun får av folk. Ofte er dette inntrykket langt fra sannheten. På fritiden driver hun med sport og musikk. Hun har hatt mulighet til å prøve seg innenfor flere aktiviteter og har aldri manglet de ressursene som trengtes. Fritidsaktivitetene har gitt glede og hatt stor betydning i oppveksten hennes. Likevel er det mye som har blitt tatt for gitt. Det har alltid vært en selvfølge at kontingenter blir betalt og at joggeskoene blir byttet ut med en gang de begynner å vise slitasje.

I tretten år har hun gått på skole. Det har vært travelt med utallige prøver og innleveringer, og hun er glad for at det endelig er over (i hvert fall for en liten stund). Nå står hun med verden for sine føtter. Det er ingen som bestemmer hva hun skal gjøre, og det er bare hun som kan ta avgjørelser; hun kan reise hvor hun vil og gjøre hva hun vil. Alle valgene som må tas kan virke overveldende, og noen ganger ønsker hun at noen bare kunne si hva hun skal velge fordi hun er redd for å velge feil. Skal hun ta et friår eller begynne rett på studier? Hva og hvor skal hun studere? Hva skal hun gjøre hvis hun ikke trives med studiene eller stedet? Til slutt bestemmer hun seg for å ta et år på folkehøgskole. Endelig kan hun fokusere på andre ting enn skole og forpliktelser. Samtidig erfarer hun hvordan det er å bo hjemmefra sammen med over hundre andre, og lærer stadig nye ting om både de andre og seg selv. Hun er glad for at hun bor i et land der man får mulighet til å ta et slikt år. Likevel er det kjipt når det er fiskeboller til middag og det tar 30 minutter å sykle til trening. Hun lærer seg å stresse ned og nyte øyeblikket, samtidig som motivasjonen for veien videre sakte men sikkert bygges opp.

Gutt (19 år) fra Kenya har nettopp tatt farvel med sin mor og fem søsken. Moren er alene, og det er gutten som har måttet ta på seg farsrollen for sine yngre søsken. Han har sett sine slektninger blitt drept på nært hold på grunn av at de er kristne, og han må hele tiden være på vakt for truende situasjoner. Hvis nødvendig må han slåss mot venner han setter høyt, fordi stammetilhørighet trumfer vennskap. Likevel møter han alle mennesker med et åpent sinn. Han har lært seg å se bort fra hvilken stamme andre er fra eller hvilken religion de tilhører, fordi dette er valg man ikke har tatt selv.

På fritiden spiller han fotball. Det er en idrett som har forandret livet hans. På grunn av fotballen fikk han mulighet til å fortsette på skolen, men han må hele tiden prestere for at stipendet hans ikke skal trekkes tilbake. Han føler seg heldig som får lov til å gå på skole, for utdanning er nødvendig dersom han ønsker å få seg jobb senere i livet. Likevel er det vanskelig å finne arbeid i Kenya, og arbeidsløsheten blant unge er stigende. Om du ikke har kontakter, må du forvente å gå arbeidsledig veldig lenge. Å bo i Kenya er krevende, men det er også et land fylt av skjønnhet og fantastiske opplevelser.

Fotballen har ikke bare hjulpet han med skolen, men den har også ført ham til Norge. I ett år går han på folkehøgskole der han får spille fotball og bli kjent med den norske kulturen. Det er skremmende å være i et fremmed land hvor han verken kan språket eller de sosiale kodene. Likevel er han takknemlig for denne muligheten, og setter stor pris på hver dag han tilbringer i landet. Selv om han har opplevd mye vondt, ser han fortsatt lyst på livet og sprer glede hos dem han møter.

På folkehøgskolen møtes gutten og jenta. Her kan de dele sine livserfaringer og meninger, mens de lærer hverandre å kjenne. Sammen hjelper de hverandre å utvikle seg selv og bli bedre mennesker. Selv om begge er 19 år i 2015 har de levd to helt forskjellige liv og ser verden ulikt. Men de målene de hver for seg har satt for sine liv, er i bunn og grunn ganske så like.

Takk til Dennis og Eugene som valgte å dele historiene deres med de andre elevene på Molde folkehøgskole.

Av Tora Julie Slørdal, Molde folkehøgskole

Ønsker du å delta i skrivekonkurransen? Da kan du sende inn ditt bidrag til skrivekonkurranse@folkehogskole.no, sammen med et bilde som passer til teksten. Husk at du må ha rettighetene til bildet du sender inn, og at du skriver hvilken skole du går på i mailen. Den endelige vinneren trekkes 15. januar, og får en Mac eller PC. Lykke til!