- Jeg ville være så normal som mulig på folkehøgskolen. Det ga enorm mestringsfølelse!

– Jeg er født med lett cerebral parese høyreside hemiplegi, forteller Ane Verpe Myrene fra Bø i Telemark.

For henne har diagnosen form av nedsatt funksjonsevne på høyre side av kroppen. Hun halter litt, har droppfot, armen er ikke så bevegelig, og hun har en del spasmer og smerter som krever mye energi.

– Det betyr for eksempel at jeg bare bruker én stav når jeg går på ski, og at jeg tråkker over veldig ofte. Samtidig er det ting jeg har lært meg å leve med, sier hun.

Allerede tidlig på videregående bestemte Ane seg for at hun ville på folkehøgskole. Lenge var hun fast bestemt på å reise til Lundheim folkehøgskole på Moi. En skole hun visste var dyktig på tilrettelegging for fysiske handicap, og hvor hun kjente flere som hadde hatt et flott år.

– Etter en stund begynte jeg å tenke annerledes. Er det riktig for meg å velge en skole som er så proff på tilrettelegging, eller vil det kanskje gjøre det litt for enkelt for meg, sier Ane.

– Det viktigste for meg med et folkehøgskoleår ble å utfordre meg selv, og se hva jeg kan klare på egenhånd!

Ane ønsket seg et folkehøgskoleår hvor hun måtte utfordre seg selv. Det fikk hun uten tvil på Elverum.

Friluftsliv som «alle andre»

Dermed begynte hun å se på flere skoler og fagtilbudet på folkehogskole.no. Mye fristet, men spesielt én skole skilte seg litt ut.

– Jeg er glad i å være ute og bevege meg. Friluftsliv som linje virket spennende! Nord-Norge var litt langt hjemmefra, men da jeg leste om Elverum folkehøgskole var det mye som fristet, forteller Ane.

– Skolen hadde gode verdier, de var opptatt av miljø og lærerne virket dyktige. Det varierte valgfagtilbudet på skolen var også et pluss.

Med litt personlig tilrettelegging var Ane sikker på at hun skulle passe inn på en helt vanlig linje.

– Jeg søkte allerede i desember mens jeg gikk i tredje klasse, og tok kontakt med rektor på folkehøgskolen. Han var veldig positiv til at vi skulle få til dette, og da opptaket startet 1.februar fikk jeg tilbud om plass, smiler Ane.

– Vi var enige om at noen av langturene ville bli for krevende for meg. Å bære en tung sekk i mange mil, flere dager i strekk, er ikke mulig for kroppen min. Det ville bli for tungt. I stedet skulle jeg få være med andre klasser på folkehøgskolen de ukene det gjaldt.

– Skolen møtte meg rett og slett på en veldig fin måte.

Allerede den andre uka på folkehøgskolen opplever Ane mestring. Hun klarer mye mer enn hun trodde var mulig!

Søkte om støtte

Ane omtaler seg selv som både positiv og sta. Den kombinasjonen tenker hun på som en fordel når hun skal utfordre seg selv. Aktivitetene på friluftslivslinja så hun frem til med glede. Mer spent var hun på praktiske oppgave på folkehøgskolen.

– Gjennom NAV søkte vi om ekstra tilrettelegging og trening på ADL-ferdigheter. Jeg trodde nemlig ikke jeg skulle orke de ulike praktiske oppgavene som kreves gjennom et å på folkehøgskole. Som for eksempel romvask og kjøkkentjeneste, eller pakking av sovepose og knyte lisser på fjellsko. Her trengte jeg ekstra hjelp, sier Ane.

Rett før skolestart får hun avslag fra Nav, og går litt i kjelleren. Kan hun begynne på folkehøgskolen likevel?

– Mamma mente jeg måtte prøve, og jeg bestemte meg for å gi det en sjanse. Samtidig sendte vi inn klage på vedtaket fra NAV, forteller hun.

Ane fulgte nesten alle aktivitetene til friluftslivslinja, og imponerte seg selv og andre med alt hun fikk til.

Over all forventning!

Allerede den andre uka på Elverum skal hele folkehøgskolen på fellestur til Glitterheim. Her venter både brevandring og topptur til Glittertind.

– Jeg var ganske spent på forhånd, men den turen kommer jeg nok aldri til å glemme. Her fikk jeg vist både for meg selv og andre hva jeg faktisk klarer, stråler Ane.

– Jeg koste meg sånn på breen! Det mestret jeg mye bedre enn jeg hadde trodd. Kraftig vind gjorde at mange andre elever snudde før de kom til toppen av Glittertind, men jeg ga meg ikke. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle opp.

– Det var en enorm mestringsfølelse å stå på toppen!

Da gjorde det ingenting at dagen etter måtte brukes til soving og restitusjon i teltet.

– At jeg allerede så tidlig etter skolestart klarte ting jeg hadde tenkt på som vanskelig, ga meg mye motivasjon for fortsettelsen. Jeg føler meg utrolig heldig som møtte både lærere og elever som støttet meg underveis, sier hun.

Ane roser medelever og lærer som har gitt henne en hjelpende hånd når det har vært nødvendig.

Bety noe for andre

Nytt avslag på søknaden til NAV kom i desember. Først i mai får Ane medhold i at hun har rett på støtte. Da er skoleåret på Elverum over.

– Det er egentlig ganske ironisk. Med den behandlingstiden måtte jeg jo søkt lenge før jeg hadde bestemt meg for å gå på folkehøgskole, hvis jeg skulle få støtte, sier Ane oppgitt.

– Samtidig kom det kanskje noe godt ut av det. Fordi jeg måtte klare ting selv, har jeg også fått til ting jeg trodde skulle være umulig. Jeg kjente på utrolig mye mestring gjennom folkehøgskoleåret!

Selv om Ane går på ski med én stav, satte det ingen stopper for mulighetene for skiturer med klassen.

Da friluftslivsklassen dro på langturer, var Ane sammen med norskklassen. Her fikk hun kjenne på det å bety en forskjell for noen andre.

– På linja Norwegian – Culture/Adventure går det utenlandske elever som har kommet til Norge for å lære norsk. De hadde friluftsuke da jeg var sammen med dem, og det passet meg ypperlig. Her fikk jeg være med å lære bort norsk, samtidig som vi var ute i skogen, sier Ane.

– Det var fint å få muligheten til å hjelpe til, få bety noe for noen andre.

Lærte mye

Den opplevelsen har hun tatt med seg videre. I dag er Ane lærling som helsefagarbeider.

– Jeg trives utrolig godt med å jobbe med mennesker, og følelsen av at det var riktig yrkesvei ble styrket på folkehøgskolen. Det er fint å kunne få gi noe til noen andre! Ikke være den som selv må ha hjelp, men heller bistå andre, smiler hun.

– Å bidra til at noen får en bedre hverdag, betyr mye for meg.

Hun er heller ikke i tvil om hvor mye året på Elverum lærte henne.

– Jeg har lært alt fra å knyte sko, til å pakke for tur og å bo for meg selv. Jeg vokste så mye på det året, sier Ane.

– Samtidig som jeg har blitt mer selvstendig, tør jeg også legge ut på tur alene. Nå ser jeg også at jeg fint kan bo for meg selv. Jeg hadde ikke trodd året skulle bety så mye for framtida mi.