Fellesskap, dannelse og personlig utvikling

Fellesskapet har en nesten altoverskyggende betydning i folkehøgskolen. Både læring og dannelse skjer i og gjennom fellesskapet på skolen. Slik skiller folkehøgskolen seg fra andre skoleslag som har en mer individualistisk tilgang til både læring og dannelse. I skolenes pedagogiske praksis er fellesskapet både vårt viktigste redskap og målet for mange av aktivitetene. Gjennom fellesskapet får læringen en dannelsesdimensjon, samtidig som læringen tilfører dannelsen en praktisk dimensjon.

Tekst: Tore Haltli, rektor på Sund folkehøgskole

Tore Haltli, rektor

Personlig utvikling i fellesskapet

Personlig utvikling i folkehøgskolen handler først og fremst om å bli sett. Elevene blir sett som individer og de blir møtt som voksne, myndige personer.

Å bli sett som individer handler om å ikke bli sett som det unike mennesket man er. Elevene opplever en sterk følelse av likeverd i møtet med medelevene, og i møtet mellom eleven og de ansatte.
Å bli møtt som voksne, myndige personer handler om å bli møtt med respekt, ansvar og tillit. Elevene får et ansvar for skolens felles liv og deres tanker og argumenter blir møtt med respekt.

Alt dette skjer i og gjennom fellesskapet som skapes på folkehøgskolen. Slik sett kan man si at fellesskapet er grunnlaget for den personlige utviklingen elevene opplever i løpet av skoleåret, og at det er gjennom møtet med et fellesskap at elevene lærer noe om seg selv.

Møtene mellom elever og ansatte

Når vi som jobber på skolen møter elevene som individer og ser dem som mennesker, er vi grunnleggende likestilt med elevene. Det er et møte mellom mennesker. Litt poetisk sagt, så kan vi si at i møtet med livets gåte, så er vi alle like. Her vet den unge like mye som den gamle, eleven like mye som den ansatte.

I møtet med elevene som myndige, voksne personer blir bildet noen ganger litt mer komplisert. Enkelte ganger oppfører elevene seg nemlig ikke som voksne; de er unge voksne som er i en brytning mellom det å være ansvarlige voksne og uansvarlige ungdommer. Utfordringen for de ansatte ligger i å møte elevene både som det de er og det de kan bli. I slike situasjoner er vi ikke reelt likestilte med elevene, men vi prøver å møte dem i øyenhøyde. Vi er i en pedagogisk situasjon hvor elevene har lov til å feile; vi ber dem om å gjøre noe de ikke alltid mestrer. Allikevel må vi å myndiggjøre dem i møtet: de må møtes med respekt og tillit. I et dannelsesperspektiv kan man si at vi oppfordrer elevene til å være de voksne, myndige personene som de er i ferd med å bli.